Prensky sitt digitale nasjonsprosjekt

• Innvandringsspørsmål; Assimilering, etnosentrisme og clash

Stereotypiske framsyninger av innvandrarar

Dei som i fysste omgang byrja reisa til den digitale kvardagen opplevde ei primært verbal verd som inngangsportal til det meste. Nokre laga seg enkle menyar i DOS for å enklare kunne komme inn på spel og program, medan nokre i fleire år hadde sin hovedplattform på den gamle gode kommandolinja kor ingenting kjem av seg sjølv. Det forutsatte ein del grunnleggande kunnskap om root-systemet, prosessane og filene som utgjorde dei visuelle framsyningane etterkvart. Dette lærte me ikkje på skulen, men av foreldre, kyndige venner og manualar. For utviklarar er ikkje den digitale kvardagen visuell. Det ligg eit programmeringsspråk og tallrekker i hopetal bak alt det visuelle. Det er like viktig for ein digital innbyggar å forstå dei bakanforliggande prosessane som det er å forstå det som skjer på skjermen. Kanskje ikkje for ein 12 åring som opplever sin fysste PC, men det skadar i alle fall ikkje. Det er ikkje tvil om at det fins et skille mellom dei fødd inn i ein digital kvardag, og dei som opplevde utviklinga til ein digital kvardag, men er det fordi ein kun har opplevd det eine eller det andre, eller er det ein vanesak?

Prensky konstruerer i artikkelen "Digital natives, Digital Immigrants" to typar innbyggarar i den digiatale kvardagen. Dei lyt seg vel best omsette til dei "digtiale infødde" og dei "digitale innvandrarane". Her oppstår det eit problem. Eg føler meg hverken som den eine eller den andre. Og det fysste ein bør gjere når nokon går så bastant inn for ei kategorisk todeling av eit komplekst felt på alle måtar, er byrje nyansere biletet i staden for å tilbakevise det, samt gå inn i dialogen med opne auge. Kven veit, kan hende ein lærer noko nytt.

Eg, ein innvandrar

Eg sjølv føler meg meir som ein digital infødd enn ein innflyttar. Som alle andre flyktningebarn så hugsar eg spesifikt den dagen eg flytta inn i den digitale kvardagen. Det var ei stor og forlokkande verd som opna seg såvidt den dagen eg og far min kobla oss opp på databasar med modem for å finne spel. Dette var før internett blei slik me kjenner det i dag, og eg hadde tilgang til oppkopling i all hovedsak fordi han allereie hadde jobba med data sidan byrjinga av oljeeventyret.

Det er ikkje før på ungdomsskulen at internet blei noko meir enn fritidssyssel. Eg fekk min fysste e-post konto på hotmail i 1995. Eg byrja ikkje bruke e-posten aktivt før rundt 2000-talet. Eg skreiv med søskenbarnet mitt. Me flytta oss ganske fort over på mIRC, "internet relay chat", kor me hadde fleire forskjellige faste chat-kanalar med geografisk, eksempelvis #stord. Me nytta i all hovedsak internett til å snakke med venner og finne juksekodar til spel. Det var ikkje før me byrja på ungdomskulen at me plutselig fant ut at me kunne nytte oss av internett sine grenselause og på den tida, lite kvalitetssikra informasjonsmengdar. Det at lærararane våre sin kjeldekritiske sans framstod som relativt svake i møtet med internettet, hjalp ikkje på då me kasta oss hodelause ut i kunnskapsjakta for å lage fine innleveringer til læraren. Me hadde ansvar for eigen læring-mantraet hengande over oss,og i all hovedsak fekk me kjenne vekslnde fordelar og ulempar innan me etterkvart lærte oss å bruke internett i skulesamband.

Eg hadde mobiltelefon før eg var ferdig på barneskulen og eg hadde såvidt cd'ar før eg fekk discman. Minidiscen tok fort over, og då mp3 blei kvardags, nytta me mp3-formatet på minidiscar som kunne lese dei. Spelkonsollar, gameboy og anna liknande hadde me allerede nytta i fleire år, så me hadde ein slags grunnleggande evne til intuitiv forståelse av det digitale og korleis me skulle manipulere bilder og tekst med dei instrumenta for input me hadde.

Poenget er at sjølv om eg ikkje er fødd inn i ein digital kvardag, så føler eg meg ikkje truffen av karakteristikkane til Prensky. Eg behersker eg dei digitale verktøyene rundt meg, og likar digitale læringsmetodar, men eg er ikkje ein framtidsutopi, slik eg føler at mange eldre trur om dei unge i den digitale kvardagen.

Om me allereie har lånt oss nokre grep frå migrasjonsfeltet, kan ein vel seie at eg er ein slags andre generasjons innvandrar i den digitale kvardagen, meir enn eg er innfødd, men spørsmålet er vel kanskje når ein blir digitalt innfødd? Eit særpreg for meg og mine jamngamle er at me lærte oss å skrive og trykke enter før me lærte oss å bruke ein musepeikar. Er det sånn at ein ser for seg ein digital etnisitet, eller er det sånn at til og med me som vart fødd før den store digitaliseringa av alt byrja kan oppnå fullverdig statsborgarskap i Prensky sin digitale nasjon.

Det å være innvandrar byr på like mange fordelar og ulemper som det å være ein innfødd. Å Det være infødd i ein digital kvardag kor ein frå fysste bevisste tanke må forholde seg til tusenvis av eksplisitte og implissitte kommunikeear av ymse artar frå alle kantar kan ikkje berre være problemfritt, sunt fint og flott og sånt.

Utdanning og innvandringspolitikk.

Om dei digitale innvandrarene sine haldningar og tilnærminger til læremetodar i undervisningssituasjonen med dei digitale innvandrarane seier han:

"A frequent objection i hear from Digital Immigrant educators is "this approach is great for facts" but it wouldnt work in my subject." Nonsense, this is just rationalization and lack of imagination." (Prensky, 2001:6)

Prensky avslår kategorisk at det å ville nytte gamle læringsmetodar på dei infødde, er fåfengt. Han hevdar at det går utanfor språket til dei digitalt infødde, og forklarar at forsøk på føre dei inn i tradisjonelle metodar er mangel på fantasi og "innovasjon". Vidare brukar han ord som dumt, ineffektivt og latskap for å beskrive dei digitale innvandrarane sin skepsis til nye læringsmåtar meir basert på spel, filmar, simulering etc. Han oppnår nøyaktig motsatte effekten. Det han gjer er å stigmatisere ei aldersgruppe, eller kanskje meir spissa; Ei 'Ikkje aldersgruppe'.

Eg undrer meg på om ikkje Prensky rett og slett har mista litt nyansar i det han hodestups kastar seg inn i si eiga begeistring for det han trur er framtida, dei innfødde digitalarane, eventuelt, dei "etnisk digitale". Eg tillater meg låne enda fleire ord frå innvandringsfeltet.

Hvis Prensky meiner at dei digitale innvandrarane skal ha noko befatning med dei etnisk digitale, får dei vær så god lære seg språket og lovane deira. Det kan være fristande å omfavne framskritt, det nye, kva det enn måtte være. Det fins alikevel dei som hevdar at den digitale kvardagen ikkje er uproblematisk. På samme måte som hjernen treng søvn, treng ein og ro til å få fordøye det ein ser. Det er ikkje sikkert at resonnementet mitt er overførbart til skulen. Interaktivitet og visuelle framsyninger er gode og effektive erstatninger, men når Prensky bastant fastslår at eit dataspel kor elevar skal få simulere dei grusomme tilstandane i konsentrasjonsleirane under andre verdskrigen har han sett vekk i ein viktig grunnstein for all menneskelig aktivitet: Me lev saman i ei verd kor det fysiske møtet mellom menneskene er grunnlaget for alt me gjer. På samme måte som ein abstrakt verdi som pengar til ei viss grad må kunne realiserast, må språkhandlinger og den digitale verksemda til dei etnisk digitale kunne realiserast i verdiar. Ein må på eit gitt tidspunkt i ein eller annan situasjon forholde seg til kva ein har i handa, ikkje til dei ti fuglane på taket.

Eg har stor tru på den moderne skulen, kor elevar nyttar digitale hjelpemiddel på samme måte som dei nyttar dei i resten av livene sine, men eg undrar meg over kva slags mennesker me skaper om ein tar utgangspunkt i å dokumentere, reprodusere, simulere og abstrahere verklegheita inn i informasjonkapslar som ungdomar skal sluke inn frå ein skjerm.

Lat oss bruke hurtigruta som eksempel. Det han gjer er å seie at Hurtigruta minutt for minutt er like lærerikt, inntrykksfullt og gøy som å foreta den fysiske reisa sjølv. Det kan godt være at det var fleire som reiste minutt for minutt enn det var som har reist med Hurtigruta det siste året, men dei som såg det på TV kom strengt tatt aldri fram til målet. Dei satt framleis i sofaen sin kvar gong dei såg hurtiruta klappe til kai.

Lat oss gå vidare med hurtigrutelignelsen. Sei at ein skulle ha lagt opp opplevelsen av hurtigruta heilt etter Prensky sine ideear. Me kunne ha laga ein platform for læring. Ei slags hyperreiserute, kor den reisande kunne klyppe og lime saman dei strekningane ein ville, med partier kor spelaren måtte i eit fysste persons spel kunne delta i reisa som servitør, feit tysk turist, kaptein og matros. (Med på følgjande multiplechoiceprøvar som kvalifiserte til fagbrev om ein besto.)

Digitale verktøy og Læringsutbytte

No er eg like urimeleg som det Prensky er når eg kategorisk avviser påstandane hans. Det er begrensa kva slags type læring som lar seg simulere. Me kan ha utbytte av teoretiske og simulerte tilnærminger, men me bær og kunnskap i kroppane våre. Du kan ikkje lære deg å spele piano utan å spele piano. Du kan ikkje lære deg å interagere og vellykka med mennesker utan være i nærleiken av menneske. Derimot kan du gjerne effektivt nytte teknologien rundt deg til å lære piano .

Prensky omtalar dei som ligg eit hestehovud bak dei digitale innfødde som om det var imperialistar av værste sort, som prøva tvinge dei unge fremadstormande turbohjernane inn i trauste gamle læringsmønstre.

Similar rethinking needs to be applied to all subjects at all levels. Although most attempts at “edutainment” to date have essentially failed from both the education and entertainment perspective, we can – and will, I predict – do much better.

In math, for example, the debate must no longer be about whether to use calculators and computers – they are a part of the Digital Natives‟ world – but rather how to use them to instill the things that are useful to have internalized, from key skills and concepts to the multiplication tables. We should be focusing on “future math” – approximation, statistics, binary thinking.

Ja, me må forstå korleis hjernane til dei som veks opp i den digitale kvardagen tar inn stoff og arbeider med informasjon, og me må diskutere og forske fram fornuftige og effektive måtar å bruke digitale hjelpemiddel i skulen. Det betyr og at lærarane må beherske teknologien og nytte han effektivt. Ikkje bytte ut lesing og skriving med musepeikarar og visuelle framsyninger med first person shooter-spel mynta på ingeniørstudentar eller liknande. Teknologien blir berre anvendt med den kunnskapen me har. Alle platformar og medier har sine redaktørar anten i seg sjølv gjennom sin eigen bruk, eller gjennom nokon andre.

Back to basics!

Det Prensky og gløymer er den muntlege framstillinga, som er nær den visuelle framsyninga, som speler på referansar. Ein utalt setning er like "hypertekstuell" som ein setning med særskilte ord merka i blått.

Eksempelvis er setningen "Opptil fleire av elevane opplevde dei digitale læreplatformane som eksogame " ikkje ulik om eg ville ha sagt den høgt i eit klasserom. 'Opptil fleire av elevane opplevde dei digitale læreplattformane som eksogame'. Men det hypertekstuelle forutsetter at informasjonen er tilgjengelig eller kjent. Eg ser på læringsprosessen som det å puste kognitiv inn, kollektivt ut, kollektiv repsons, kognitivt inn, og om igjen. Eg vil driste meg til å bruke noko så gammalmodigt som Hermeneutikk (som best kan forklarast ved å spele Pong frå 1972 berre med å sette rette merkelappar på dei rette grafiske komponentane i spelbiletet).

Når eg byrja gå Presnky etter i saumane så forstår eg at det er ikkje rart at han har sånn klokketru på metodane sine. Han er jo ikkje berre vitenskapsmann når han skriv. Han omsett jo og desse ideane sine , og henvender seg til læreinstitusjonar og formidlarar som har unge digitale innfødde som målgruppe, og kundane hans er jo i aller høgste grad dei kunnskapslause digitale innvandrarane som han så elegant vil assimilere inn i den infødde kulturen. Men har Prensky holdt tritt med utviklinga på nett sjølv? Det er jo berre å ta ein kikk på nettsidene hans anno 2011. Det trengs ikkje nærmare forklaring.

Men spøk til revolver, Digital Natives og Digital Immigrants er eit viktig bidrag til korleis me forstår den generasjonen som eg trur ikkje eksisterte i 2001 då Prensky skreiv om det. For desse verktøya var alt anna enn altomgripande i kvardagen på den tida for oss som opplevde framveksten av internetthegemoniet i livene våre. Eg nektar tru at nokon fødd før 2000 kan kvalifisere til digitale innfødde. I 1999 hadde 42% av norske innbyggarar tilgang til internet heime. Under 20% av 9-12 åringane hadde eigen mobiltelefon. (Ling & Vaage, 2000) Om statistikkane ser annleis ut andre stader i verden tviler eg på at det var nokon som blei fødd inn i ein gjennomdigital kvardag på denne tida.

Det eg meiner Prensky ikkje ser i argumentasjonen sin, er at utdanning er eit møte mellom generasjonar. Elevane blir utfordra og skal igjen utfordre den eldre generasjonen, eller dei "vaksne" om ein vil. Eg trur dette aspektet er vel så viktig å tenke på når ein diskuterer læringsmetodar og korleis ein skal gripe fatt i elevane.

"In the end the professors and their staff came through brilliantly, but because of the large mind- shift required it took them twice as long as we had expected. As they saw the approach working, though, the new “Digital Native” methodology became their model for more and more teaching – both in and out of games – and their development speed increased dramatically" (Prensky, 2001:5)

Kva Prensky legg i at utviklinga deira går fortare forklarar han ikkje. Det at ein prosesserer informasjon raskare betyr ikkje at ein lærer noko meir av det. Om det han legg i det, er at dei presterer betre på vurderinger, så betyr ikkje det nødvendigvis at dei lærer meir eller forstår meir. Det kan og bety at dei reint språkleg beherskar den digitale situasjonen og verktøyet betre, altså i vurderingssituasjonen. På samme måte som ein som skriv godt kan vri seg unna ein dårleg faglig prestasjon og redde seg til ein god karakter. Det er ikkje alltid sånn at resultat på vurdering heng saman med læringsutbytte. Det kommer an på både vurderingsformene og læringsmetodane. Her snakkar han berre varmt om eit av alternativene i læringsmetodane. Det at eg har kasta vekk tusentals timar på å leike krig i eit utall univers, har forsvart utallige planetar og har skreve tusen telefonar gjer meg ikkje til ein bedre soldat, strateg eller kommunikator.

Det at Prensky presterer å lage viktige kategoriar som hjelp oss å forstå kva slags ny skriftkultur som har oppstått dei siste åra, er prisverdig og har verkeleg stor både praktisk og teoretisk verdi. Ein bør alikevel ligge eit, om ikkje to vitenskapelege hestehovud bak ideeane før me sett dei ut i praksis. Ein skal ikkje sjå vekk i frå at dei digitale immigrantane sine metodar, tilnærminger og bekymringer har noko for seg. Eg er i alle fall overtydd om at møtet mellom dei to generasjonane er viktigare enn Prensky sitt Digitale Hallelujah.

Me treng meir kunnskap om feltet, kan hende me har det no, ti år etter Prensky sin subtile salgspitch. Eg er diverre enda usikker på om det er dei infødde som er majoriteten. Eg trur nok at invandrarane enda er majoriteten, og me beveger oss på ein gylden middel vei som uansett så lenge me har straum nok, går i Prensky sin favør anten me vil eller ei.

Litteratur:

Ling, Richard og Vaage, Odd Frank: Samfunnsspeilet nr. 6, 2000,Internett og mobiltelefon -

ikke lenger bare for de få.

Prensky, Mark: On the Horizon , MCB University Press, Vol. 9 No. 5, October 2001, Digital Natives. Digital Immigrants.

Lenkjer:

Tal og statistikk: http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200006/6.shtml

http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200006/Fig6-5.shtml

Thick Descripition

Dette er en "Thick Description" basert på en dagslogg og et intervju jeg hadde med en 25 år gammel student ved masterprogrammet i lesevitenskap på Universitetet i Stavanger. Han er en rimelig oppegående språkbruker. En utbrodering av literacybruken basert på et såpass tynt materiale;e n dags observasjon, kan ha sine åpenbare svakheter. Det vil også være relativt tilfeldig hva som kommer i søkelyset vårt. Var dette en spesiell periode i informanten sitt liv? Var det spesielle grunner som påvirket ham i hans literacy bruk den dagen?

Ideelt sett så burde man ha fulgt informanten over en gitt periode, hatt logger over flere dager, gjerne gjennom en "metalogg" og så flere mindre logger på en slik måte at man kunne latt informanten selv prøve å kategorisere literacy-bruken sin. Det kunne vært en veldig interessant tilnærming dersom man var ute etter språkbrukerenes oppfatninger om seg selv og hva de faktisk holder på med.

Det første som skjer denne dagen er at informanten våkner opp og sjekker e-posten samtidig som han spiser frokost fra klokken ni. Han sier selv at e-post i aller hovedsak er jobb og styrevervrelatert. Det er i all hovedsak kolleger og venner han har et slags arbeidsfellesskap med, samt endel freelance arbeid innenfor kulturfeltet. Det meste av dette har med kunst og musikkprosjekter å gjøre. Han skriver også endel skjønnlitterære tekster som han utveksler med et slags "kollegium" av venner som også skriver. Informanten påpekte at de også brukte e-post bevisst på en slik måte at man hadde en "arikivfunksjon". Da har de flere kopier av tekstene på inboxene til alle i gruppen. Og slipper å tenke så mye på å lagre dem lokalt. I tillegg har de en viss kronologi i tekstversjonene om en kunne tenke seg å gå tilbake og se på og vurdere de endringene som har blitt gjort. Han pleier ofte lese tekstene til de andre og gi feedback om morgonen, og så tar han i mot feedback og beardeider tekstene om kvelden. Mens han leser en tekst denne dagen, førte det til at han ringte forfatteren av teksten, rett og slett for å diskutere det han leste. Han forklarte det som at når det dreier seg om lesing, skriving, tilbakemelding osv. Så var det greit å lese en gang, ta en prat med forfatteren og diskutere litt før en sender en skriftlig tilbakemedling. De er omtrent åtte stykker som deltar i denne tilbakemeldingssirkelen, som også publiserer på samme blogg jevnlig. Denne dagen gir han feedback på en litt dystopisk mikronovelle. Han bruker ca. En halvtime på å lesning og tilbakemelding, inkludert telefonsamtalen.

"Vi anseer oss selv som uetablerte unge forfattere som bruker bloggen som anonym plattform. Alle bidrar i markedsføringen av dette og bruker alle tekstene på en eller annen måte på sitt hjemsted. Dette kan være i form av tradisjonelle zines, eller bare små ark med en tekst og en URL på som legges ut på steder hvor tilfeldige kan finne dem. Det fører til at merkenavnet vårt, Tankepolitiet, blir markedsført og planen vår er å gi ut en samling av tekstene etterhvert, sammen med en beskrivelse av prosjektet."

Etter feedback og lesing, oppgir også at han bruker ti minutter på styrearbeid Informanten er nestleder ved Studentersamfunnet i Stavanger, og i den sammengen har leser han styrepapirer og innkalling som han fikk sendt fra styreleder. Han sender også ut en mail til en av lederene i de interne frivilligorganisasjonene med et kjapt spørsmål om bemanningssituasjonen. Her noterer han også ned små detaljer i en liten journalistblokk som han alltid har med seg.

"Jeg har alltid en journalistblokk med meg. Jeg bruker den til å notere i når jeg leser, eventuelt snakker med folk. Ofte dukker det opp nettsteder, bøker, filmer eller ideer som jeg ikke vil miste. Samtidig gir deg meg et slags kaotisk oversyn når jeg går gjennom blokka et par ganger i måneden. Jeg opplevet det som veldig konstruktivt."

Mens han gjør dette arbeidet oppgir han at han ha radio på i bakgrunnen. Denne dagen hørte han på NRK Alltid Klassisk fordi han ga tilbakemeldinger på tekster, men om det er andre ting så hører han på NRK Alltid Nyheter. Han mener årsaken til dette er fordi han ikke har problemer med å bearbeide styresaker, arbeide med tall og lignende mens han følger litt med på nyheter i bakgrunnen. Men arbeid med skjønnlitterære tekster krever litt mer oppmerksomhet

Klokken halv elleve logger han inn at han sjekker avtaleboken sin om det er "noe spesielt" han har satt opp for dagen. Når han blir bedt om å utdype dette forklarer han at han pleier å skrive ned muntlige avtaler og mer uformelle avtaler i boken. De viktigste møtene innebærer endel forarbeid og papirer som gjør at tidspunkt, dato og sted er lett å holde styr på. Det kan være alt fra bursdager, til arrangementer av alle slag. Denne dagen var det ingenting spesielt som var satt opp.

Umiddelbart etter dette hører han på musikk og tar bussen opp til UiS. Han høyrer på Circle Takes The Square, og rekk få med seg ca. Halvparten av albumet "As the roots undo". Underveis til bussen må han lese på kvitteringen til busskortet sitt, for å sjekke at han enda har flere reisedagar. Det hadde han. Han forteller at han er ein "die hard kollektiv- og myktraffikant". Eg spør han om han les reklameskilt eller informasjon når han er på bussen, og han hevdar at han les dei, men at han er såpass bevisst at han ikkje tar reklamen inn over seg.

Når han så er oppe på universitetet klokka tolv er det første han loggfører at han starter pcen sin og åpner nettleseren. Han bruker kvarteret før timen å sette seg inn i den kommende forelesningen og lese litt lokale nettaviser. Det er hovedsakelig Aftenbladet, Rogalands Avis og Sunnhordland, i nevnte rekkefølge. Han titter bare på overskriftene og åpner opp de sakene som han syns er interessante. Det er hovedsakelig et par dager gamle journalist og kommentarblogger som han legg i nye faner for lesing seinare eventuelt i forlesinga om det er rom for det. Han stikker også innom nettavis til studentmediene i Stavanger. Det er ikke for å lese nyhetene, men han følger de få debattene som går på de artiklene han er en del av. Kort tid etterpå helsar han på studiekameratane sine og finn plassen sin på forelesninga. Han loggfører ikke forelesningen mer spesifikt enn som forelesning og presiserer at han tar notater. Når jeg spør hvorfor, fortelleer han rett og slett at det er for å kunne følge med på undervisningen.

Klokka ett er det pause og informanten har samtaler med en studiekamerat om forelesningen og diskuterer studentpolitikk og studentersamfunnet. Han forklarer at kameraten er Styreleder, og at de har en tendens til å samtale om disse to tingene. Spesielt på Universitetet.

På slutten av forelesningen loggfører han at han lager en "to do liste" i notatblokka si; "Selv om jeg vet at denne informasjonen kommer til å være tilgjengelig på Its-learning (red. Merk; læringsplatformen UiS benytter seg av) så er det mer effektivt å ha det fysisk tilgjengelig, gjerne på korktavla hjemme, slik at jeg slipper å måtte gå inn på nett og sjekke. Det er greit å spare seg for et par innlogginger. Its-learning er så tungvindt og uoversiktelig at det er bedre å ha informasjonen to steder enn bare der. Da vet du at du får det med deg.

Neste loggførte hendelse er at informanten sitter på Samskipnads Cafeeen "Topplokket" og leser det han i loggen kategoriserer som "en forferdelig blogg han fant via Universitas sin nettavis". Han forteller at han bruker blogger ganske hyppig, men at han har sine faste blogger. Han leser for det meste blogger som dukker opp i nettavisene. Om blogger sier han:

"Jeg syns at det er såpass mye personlige blogger som i utgangspunktet har lite for seg. Det er mye egotripping der ute, moteblogger og fjas som jeg ikke orker å bruke tiden min på. Om folk har hatt en fin ferietur i thailand, har en helt deskriptiv forbrukerblogg osv. Så orker jeg rett og slett ikke lese om det. Jeg tror jeg vil kalle det en slags personlig overbevisning om bloggformatets potensiale og et snev av elitisme." Sier han, og slenger på

med et glis; "Eller åndssnobberi om du vil!"

Informanten forteller oså at han i all hovedsak finner bloggene gjennom mediene og via venner sine linker. Ofte gjennom Facebook, hvor han både deler og finner delinger av blogger hos venner han deler interesser med.

Neste punkt i loggen klokka 14:58 er en kort telefonsamtale til en venn hvor han foreslår å spasere ned til byen fra universitetet. Han omtaler det som et spontant innfall og at han av og til har behov for å lufte hodet lit, da passer ruta Ullandhaug – sentrum til fots veldig bra. Han påpeker at utsikten er bra og at det er veldig lite reklame og "støy" i de områdene folk er fotgjengere utenfor sentrum.

Nå går det en hel time før han loggfører at han leser Studentavisa på kafe. Om sin egen kafebruk forteller han at han er en hyppig bruker av det Stavanger har å by på av kafeer. Hovedsakelig for å trefe venner og bekjente, prate om ideer, nyheter eller hva som helst. Han opplyser at han i snitt bruker en time til dagen på kafe.. Han nevner at Kafebruken hans minner litt om Facebook, for han går på steder som blir brukt av eksempelvis kulturaktører, kunst og musikkmiljøet etc. Han nevner at mye av nettbruken ellers også er i kafesituasjonen, som en logisk konsekvens. Da kan det være bearbeiding av tekster, deling av ideer, lesing av nyheter, skolearbeid osv. Denne dagen satt han helt alene og brukte nettet på "Choco Boco". Han valgte spesifikt denne fordi den har stor utbytting av folk og det er veldig få i vennekretsen som går her. I følge ham selv så er det for å få arbeidsro.

Klokken seks oppgir informanten at han har flyttet seg til kontoret sitt, hvor han tilbringer en god halvtime i samtale med en tilfeldig fremmed og anonymisert person gjennom nettstedet Omegle.

Han sier at han ofte bruker dette stedet for å snakke med tilfeldige mennesker om ting som skjer, ideer og finne tilfeldige interessante ting. Han sier at det er mange studenter på dette chatrommet og at han har brukt det aktivt i kreative arbeidsprosesser som et sted å få litt feedback. Denne gangen hadde han en lang samtle med en skotsk Fotografistudent. De snakket om en skoleoppgave han arbeidet med og om studiehverdagene sine.

Klokken åtte loggfører han at han legger ut en gammel tekst fra sitt eget arkiv på skrivebloggen. Vanligvis så skriver han ikke rett i bloggen, men bearbeider tekstene og har dem ofte liggende en stund før de får slippe ut på nett. Etter dette presiserer informanten at han skrur av alle elektroniske apparat.

"Jeg brukar veldig mye digitale verktøy i kvardagen og spesielt telefonbruk kan være belstande i periodar. Derfor har jeg vendt meg til å prøve å lage pauser fra alt dette. Det er ikke alltid jeg tar telefonen etter klokkn seks, med mindre det er venner som ringer. Det blir gjerne de dagene det har vært rolig, at jeg kommer på det.Jeg setter veldig pris på å kunne forsterke en rolig dag ved å bokstavelig bare koble helt ut. Det betyr ikke at jeg tar resten av dagen uten datamaskin og internett, kan godt ta den frem igjen, eventuelt sitte uten nettoppkobling."

Når jeg spør om informanten opplever de digitale verktøyene som stressende opplyser han at det ikke er hjelpemidlene eller verktøyene, men kommunikasjonen som kan bli litt masete. En gang i året har han en prosjektstilling ved en større norsk msukkfestival hvor han motta ca.1000 telefonsamtaler på en tre fire dagers periode i tillegg til store mengder SMS og e-post. Han sier det var ikke før han begynte i jobben der at han lærte seg å sette pris på å koble ut helt.

Klokka tolv er siste loggførte hendelse hvor informanten stiller vekkerklokke og alarm på telefon og legger seg.

Ei åpning av bloggen.

08:30 - Det skulle være ein logg over literacy-events i løpet av ein dag, med tidsline og det heile. Eg byrja så smått å skrive inn ting, ; Står opp og ser på klokka som lyser mot meg og med dei fire teikna plantar meg i mektige Kronos; Litt sein. Eg krafsar oppi sekken og finn fram datamaskina mi, Bergans-logoen eg så smått ser på forteller meg om kvalitetssekken eg har gått rundt med så lenge at det nesten ikkje er meir kvalitet igjen. Rommet eg er i kommuniser tusen ting mot meg. "Destroy 2000 years of Culture", Her er så mange spor at ein går seg vill om fysst tar steget inn i labyrinten, ikkje ulikt alt anna. Dersom ein skal loggføre heile dagen sine litteracy-eventar, kva om ein tenker i bokstaver? Synet har ein tekst, øyro har ein tkst, nasen osv. Eg sitt vel enda fast i då me satt på fysste forlesning og analyserte teksten til forelesningssalen. Eg les pensum og kjenner at eg blir meir og meir tekstbevisst )gal( for kver side pensum eg les. Eg landar på at eg får skrive noko om nettop det. Litt seinare. Og loggen er klar.